2. Fortalt fortid: Norsk historieskriving etter 1970

(Detaljert sesjonsprogram med innleiarar)

Å skrive historie er å fortelle historier. I løpet av de siste 40 årene har denne erkjennelsen blitt en del av mange historikeres selvforståelse. I det samme tidsrommet har det også blitt en utbredt oppfatning at historien har blitt fragmentert og at historiefaget ikke er så enhetlig som det engang var: Det som i minst hundre år hadde vært et relativt enhetlig og kollektivt prosjekt som samlet seg om å beskrive og forklare én historie, ofte nasjonens historie, ble til mange avgrensede prosjekter som studerte ulike fortider.

Denne sesjonen presenterer boken Fortalt fortid. Norsk historieskriving etter 1970 (Pax forlag, 2013), hovedresultatet av forskningsprosjektet ”Mangfold, fragmentering, enhet: Historieskrivning etter 1970” (2009–2013), etablert i kjølvannet av Forskningsrådets evaluering av norsk historieforskning i 2008. Fortida fortalt inneholder elleve studier av tekster fra utvalgte historiske fagfelt – nasjonalhistorie, byhistorie, kvinne- og kjønnshistorie, arbeidslivshistorie, minoritetshistorie, vitenskapshistorie, økonomisk historie og antikkens historie – skrevet i Norge etter 1970. Tekster fra disse feltene er analysert for å finne ut hvordan norske historikere har fortalt i denne perioden, hvordan fortellingene i tekstene er bygget opp og hvordan de skaper mening. Kommer den påståtte fragmenteringen av historiefaget til uttrykk i måten historikere skriver historie på, eller finnes det fellestrekk i historikernes fortellinger, på tvers av tematiske, kronologiske og romlige fagfelt? Kan vi spore noen grunnfortellinger som deles på tvers av feltene, eller er det et mer mangfoldig historiefag som vises igjen i måten historikere forteller på?

(Bokomtale – Pax forlag)